tirsdag 26. juni 2012

Beinhard penis


De fleste andre pattedyr, inkludert sjimpansene, har en knokkel i penis som holder den parat. Hvorfor har vi menneskemenn mistet denne hendige delen av skjelettet? Kvinnene valgte dem bort fordi vi er tøffere uten.

Vi er ikke det eneste pattedyret som ikke har bein i penis. Også hester, elefanter, nesehorn og hvaler må klare seg med et blodtrykksystem for å holde ereksjonen oppe. Hovedregelen er allikevel den at en penis har et indre skjelett som holder den oppe. Penisknokkelen er så utbredt blant pattedyrene at biologene er enige om at alle pattedyrene har hatt det tidligere og at de artene som mangler penisbein har mistet det forholdsvis nylig.

Køllebein fra forskjellige arter
Flere ting tyder på at vi fortsatt har oppskriften på penisbein begravd i DNAet vårt. Leger rapporterer av og til om pasienter somhar begynt å utvikle bein i penis, gjerne etter en skade. Og i 1964 ble det operert ut et penisbein av en fem år gammel gutt.

Den beste forklaringen på hvorfor vi ikke lenger har dette beinet er at en erigert benløs penis er et veldig godt tegn på at mannen er ved god helse. Ereksjonsproblemer er et symptom på problemer med blodtrykket. Det kan bety at en mann har f.eks. diabetes, nevrologiske sykdommer eller er stresset eller deprimert.
Seksuell seleksjon vil derfor føre til at kvinner foretrekker menn som klarer å få den opp uten hjelp fra en knokkel. Og når kvinner velger å få barn med standhaftige menn som ikke har penisbein, vil penisbeinet ganske raskt forsvinne ut av historien.

søndag 10. juni 2012

Er du også en zombie?


Jeg har aldri helt skjønt greia med zombiefilmer. Sikkert litt fordi jeg er en pyse når det gjelder skrekkfilmer og bare ser halve TV-skjermen mellom fingrene, men også fordi jeg ikke synes zombier egentlig er så fryktinngytende. Men en dag, midt under fugleinfluensaen, skjønte jeg at monsteret ikke er zombiene i seg selv, men viruset som de sprer. Etter det har jeg sett ekte zombier overalt. Du kan godt være en av dem. 

Verden er full av dyr som gjør så godt de kan for å leve sine vanlige liv. De leter etter mat og sexpartnere og prøver å holde seg unna ting som er farlige for dem eller barna deres. Alt er tilpasninger som evolusjonen har utstyrt dem med og helt i tråd med det vi biologer kan forutse. Vi vet nemlig at dyrene er utstyrt med gener som koder for den oppførselen som nettopp er best til å gi flest etterkommere med de samme genene. Selv merkelige unntak fra de vanlige måtene å “spre sine gener” på, som for eksempel arbeidermaur som jobber hele livet for noen andre og ikke engang har egne kjønnsorganer, kan vi forklare i detalj.

Men av og til kommer biologer over dyr som oppfører seg helt snodig.

Rabiesviruset. Når Zombiedommedagen kommer, er det mest sannsynlig denne som står bak.
Det finnes helt vanlige norske maur som dropper turen tilbake til maurtuen. De klatrer heller opp i toppen av et gresstrå. Når de kommer helt på tuppen, biter de seg fast og blir hengende og dingle. De kommer aldri ned igjen.
Gresshopper spretter til vanlig rundt og gnager i seg blader. Av og til stuper noen av dem med vilje uti et vann i nærheten og drukner.
Noen av sneglene i Succineidaefamilien får kjempestore øyestilker. (Du vet vel at de utvekstene på hodet til sneglene ikke er horn?) De setter seg rolig på et blad og plutselig begynner øyestilken å blinke i klare farger. Ikke lurt når man er favorittmaten til fugler.
Hva er det som har skjedd med disse dyrene? Har de blitt gale?
Nei, det viser seg at de oppfører seg fullstendig rasjonelt. De er bare blitt besatte.

"Kom og spis meg!"
Parasitter er organismer (eller virus) som lever på bekostning av, og gjerne inne i, andre dyr. Der har de det varmt og trygt mens vertsdyret stadig fyller på med mat. Parasittenes største problem er at de stadig vekk må komme seg inn i nye kropper, noe som kan by på utfordringer når man er tilpasset til et så beskyttet miljø som innsiden av en vert er. En vanlig måte å løse dette problemet på er at parasitten har flere stadier og gjerne bor i forskjellige typer dyr på de forskjellige stadiene. Da kan f.eks. eggene bli med ut i verden sammen med avføringen til verten, mens det neste stadiet kan være i et lite dyr som spiser vertens bæsj. Faktisk så har de fleste store parasitter ganske kompliserte livssykluser og er gjerne innom to-tre mellomverter før de blir kjønnsmodne i en ny hovedvert.

Mauren som henger seg fast i gresset er infisert av en parasitt som heter liten leverikte. Når mauren henger i gresset er sjansen veldig mye større for at den blir spist av en sau eller et annet gressende pattedyr. Når mauren havner i sauemagen sniker parasitten seg inn i leveren til sauen hvor den lever glade dager og blir en fullvoksen ikte. Ikten legger egg i sauens tarm. Etterhvert havner eggene ute på bakken i en haug av avføring. Der blir de spist av snegler og utvikler seg til et annet stadium og danner slimklumper inne i sneglekroppen. Sneglene skiller ut slimklumpene. Slimklumpene er veldig god mat for maur og vips er sirkelen fullstendig.

De andre dyrene i eksemplene over er også infisert av parasitter. Gresshoppene som drukner seg selv er infisert med en hårorm som trenger å leve i vann for å få barn. Og sneglene med de blinkende øyenstilkene bærer på en flatorm som har fugler som hovedvert.

Ser du hva som skjer?
Parasittene bruker de stakkars dyrene som om de var kjøretøyene deres!

Inn i magen. Så krype opp i hjernen for å styre dyret inn i munnen på neste vert.
It's all in a day's work for parasites.

Og det er mere spennende å lære av dette. Parasittene er ofte små og enkle organismer. Også bakterier og virus er parasitter. Det er altså ikke snakk om at parasittene er utspekulerte og planlegger hvordan de kan lure verten til å gjøre som de vil. Parasittene har gener som styrer hvordan andre dyr skal oppføre seg.
Genialt. Og skummelt for oss som er store dyr.

Forskere oppdager at flere og flere menneskeparasitter faktisk kan påvirke oppførselen vår. På samme måte som mauren blir vi også “kjørt rundt” av parasitter som vil spre seg.
Akkurat mens jeg skriver dette har VG publisert en sak med tittelen “Mystisk barnesykdom herjer Uganda”. Der forteller de om en jente som har blitt glemsk, mistet taleevnen, ikke føler smerte og blir bundet fast i et tre av faren sin så hun ikke går seg bort i bushen eller drukner i elven. Ingen vet hva sykdommen skyldes, men parasitten Onchocerciasis er hovedmistenkt.
Vi begynner å nærme oss zombiene. Finnes det virkelig parasitter som tar kontroll over oss mennesker? Ja, vi vet om mange og en av dem er kanskje veldig utbredt. Kjære leser; hils på Toxoplasma gondii, parasitten som kanskje styrer mer av deg enn du vil like å høre.

Toxoplasma gondii, eller T. gondii, er en vanlig parasitt hos katter og årsaken til flere sykdommer hos mennesker. Mest kjent for folk flest er kanskje tilstanden “vannhode” som noen barn fødes med hvis mor er infisert med T. gondii. På verdensbasis er det anslått at nesten 30 % av alle mennesker er infisert med denne parasitten. Det foregår mye forskning på den for tiden og forskerne oppdager stadig rarere ting om hvordan vi blir kjørt rundt av dette bittelille dyret.
Rotter som er infisert blir tiltrukket av katter. Ikke så lurt for rotten, men som i eksempelet med sneglene over er det veldig lurt for parasitten som skal inn i katten.
Mennesker som er infiserte reagerer tregere enn andre og er mye oftere involvert i trafikkulykker. “Toxo-menn” blir innadvendte, mistenksomme og bryr seg mindre om regler og hva andre synes om dem. “Toxo-kvinner” får de motsatte trekkene. De blir mer utadvendte, stoler mer på andre, bryr seg mer om hvordan andre ser på dem og strengere på å følge regler. Husk at hvert tredje menneske på planeten er infisert.
Det er mye man fortsatt lurer på om hvordan T. gondii påvirker oss og mange forskere har kastet seg over temaet. Nye studier viser at parasitten kryper inn til to spesifikke sentere i hjernen: et område for nytelse og ett for stress og angst. Ikke nok med det, man vet også at den skiller ut signalstoffet dopamin som hjernen normalt bruker til å belønne seg selv f.eks. når du føler gleden av å lære noe nytt. Hva i all verden er det dette dyret driver med oppe i hodene våre? Ingen vet helt enda.

Toxoplasma gondii. Det er 1/3 sjanse for at denne rakkeren styrer hvordan du føler deg. 

Så er et vaskeekte zombieutbrudd mulig?
Ingen kan dø og så våkne og røre seg igjen, så den delen av mange zombiehistorier er umulig. Men scenariet i f.eks. filmen “28 dager senere” er i prinsippet fullt mulig. Et virus eller en annen parasitt kan tenkes å mutere slik at det påvirker oss til aggressivt forfølge de usmittede og få lyst til å bite dem og dermed skape nye zombier. Som ved alle epidemier ville også denne kunne vokse eksponensielt, det vil si at man fort kommer opp i enorme antall smittede. Aggresjon og lysten til å bite har vi liggende dypt i oss. Viruset trenger i prinsippet bare stimulere eller ødelegge de riktige signalene og områdene i hjernen.
En virussykdom som gjør deg gal av voldelig raseri og som smitter via spytt finnes faktisk allerede: rabies. Hvis rabiesviruset brukte litt kortere tid på å gjøre deg smittefarlig og kanskje til og med begynte å smitte via luft kunne vi fort ha havnet midt i en zombiepandemi.

Fra filmen Zombieland
To ting som sjelden fortelles om epidemier er at de vil stabilisere seg av seg selv. Parasitten er nemlig ikke interessert i å drepe verten (deg), du er jo både både bolig og matstasjon. Og hvis du dør raskt rekker du heller ikke smitte andre. Nye mutasjoner som gjør den mindre dødelig vil derfor spre seg raskt. Og enkelte mennesker vil sannsynligvis være immune.

Et zombieutbrudd er altså mulig, men ikke så mye å bekymre seg over. Det er mere interessant at vi er omgitt og smitted av utallige infeksjoner og parasitter som både har nytte av og evne til å få deg til å oppføre deg annerledes enn du ellers ville gjort.Og noe av det aller mest spennende er kanskje kjønnssykdommer?

Har du tenkt ordentlig på hvorfor det klør?

(Tidligere trykket i Alfa)

fredag 8. juni 2012

Store baller og løse kvinner


I dagligtalen brukes “store baller” gjerne som et kjennetegn på ekte alfamenn. Hvorfor er da de svære gorillahannene utrustet med bittesmå testikler, mens de hippieliknende bonoboapene bærer på bjeller som hadde gitt oss karer belastningsskader?

Selv om mange fortsatt ikke har fått det med seg, er vi mennesker i veldig nær slekt med de store apene. Vi er så godt tilpasset til å kjenne igjen andre av vår egen art at de andre menneskeapene ser overdrevent annerledes ut enn de faktisk er. Sjimpansene er faktisk nærmere i slekt med oss enn de er med gorillaer eller orangutanger. Ganske mange forskere mener til og med at sjimpanser burde regnes som en menneskeart og ikke en ape. Uansett; disse dyrene er så like mennesker at vi har mye å lære om oss selv av å studere dem. Og denne gang skal vi lære om ballestørrelser.

Det finnes mange sykdommer du ikke vil ha. Lymfatisk filariasis (elefantsyke) er en av dem.

Det finnes syv nålevende arter av menneskeaper; mennesker, sjimpanser, bonoboer, to gorillaarter og to orangutangarter. De tøffeste hannene finner vi hos gorillaer, der sjefen for flokken kan veie over to hundre kilo. De minste hannene tilhører bonoboene, eller dvergsjimpansene som de kaltes før, og veier under 40 kilo. Det pussige er at ballene til en bonobo er langt større enn ballene til en fullvoksen “silverback”-hann i gorillaslekten. Og vi mennesker har bare en midt-på-treet-sekk. Hva er det som har gitt oss disse middelmådige nøttene? For å finne ut av det må vi først tenke igjennom hva de er til for.

Evnukker og alfahanner
Testiklene er som alle vet stedet der sædcellene blir laget. De svømmende krabatene produseres best i omgivelser som er en grad kaldere enn vanlig kroppstemperatur. Det er derfor testiklene henger til kjøling utenfor kroppen og nesten trekkes inn i kroppen når det blir for kaldt. Testiklene produserer også det mannlige kjønnshormonet testosteron. Hvis man av en eller annen grusom grunn mister ballene før puberteten blir man en evnukk ; kommer aldri i stemmeskiftet, får ikke mannlig hårvekst, og utgjør ingen trussel for en sjalu haremeier (eunuchos betyr på gresk “sengevokter”). Det er kanskje evnukker som er grunnen til at vi kobler store testikler med ekstra tøffe menn?
Størrelsen på ballene har uansett sannsynligvis noe å gjøre med produksjonen av enten sædceller eller testosteron.

Vi er sjimpansenes nærmeste slektninger

Testosteronkinaputt

Hvis poenget med store baller er å lage mye testosteron burde vi kanskje sett det på hvordan bonobohanner og gorillahanner oppfører seg? Burde ikke de storballede bonoboene da være testosteronbomber, og gorillaene nesten som evnukker? De svære alfahannene hos gorillaer sitter riktig nok mye i fred og fordragelighet og knasker på planter. Men det er ikke tvil om hvem som er mest alfa av de to artene. Bonobomenn er fullstendig underordnet alfahunnene i flokken og har de noe uoppgjort med noen løses det med litt kos. En gorillahann, med bittesmå testikler, er fullstendig sjef for en flokk med hunner og ungene han har med dem. Sølvryggen, som alfahannen kalles, er gruppens midtpunkt. Han tar alle beslutninger, rydder opp i krangler og bestemmer hvor de skal dra og når de skal campe for kvelden. En bonobohanns sosiale status avhenger av hvem moren hans er. Bonoboer er ganske enkelt ikke noen testosteronbomber. Hva er da de enorme familiejuvelene til?

Make love, not war
Det første man legger merke til når man ser en flokk bonoboer er at alle har sex nesten hele tiden. Selv det minste “hallo” er fulgt av en kjapp en. En forsker har beskrevet det slik: “Hvis du slipper en banan midt inn i en flokk vanlige sjimpanser begynner de å slåss. Vinneren tar bananen. Hvis du slipper en banan mitt i en flokk bonoboer, ser de på hverandre og setter i gang en stor orgie. Etterpå deler de bananen.”
I et sånt samfunn er det kanskje et poeng å ha store baller for å ha nok sæd til all knullingen? Tja, for det meste er sex en sosial omgangsform for bonoboer. De blir gravide like sjelden som vanlige sjimpanser. Etter en fødsel tar det mellom fire og seks år før neste gang en bonobo blir gravid.

Vi klarer ett bilde til av elefantsyken

Ta lodd
Testikkelstørrelsen er allikevel koblet til sædproduksjon. Det viser seg nemlig at det er én enkelt faktor som nøyaktig forutsier hvor store baller en art har: hvor løsaktige damene er. Jo flere sexpartnere hunnene har, jo større baller har hannene. Gorillaer lever i stabile grupper som ledes av en alfahann. Så lenge han er frisk er det bare han som parrer seg med damene. Han kan være ganske trygg på at barna er hans og trenger ikke produsere mere sæd enn det som skal til for at hun blir gravid. Hos bonoboene er det stor konkurranse om hvem sin sædcelle det er som får befrukte eggcellen. Bare en enkelt sædcelle trekker vinnerloddet. Da er det et bra triks å slippe ut noen hundre millioner sædceller i stedet for noen lusne tusen. For å klare det flere ganger om dagen er bonoboene, og sjimpansene, nødt til å bære rundt på et par svære sædcellefabrikker.


En frisk bonobohann. En sosiobiolog trenger ikke se mer for å vite at damene i denne arten er noen flyfiller 

Hvor lause er damene deres?
Hva kan vi lære om mennesker av alt dette?
Det er kanskje ikke noen sensasjonell oppdagelse, men vi passer ihvertfall fint inn i det store bildet. Uansett hvordan man måler testiklene, viser de at damenes våre er noen middels løsaktige menneskeaper. Gjennomsnittlig har sjimpanse- og bonobohunner sex med 8 forskjellige hanner for hver runde med eggløsning. De trofaste gorilladamene klarer seg med 1 mann for hver runde, selv om det gjerne kan være en ny en når det er skjedd noe. “Våre” tøsete kvinner har gjennomsnittlig 1,5 forskjellige mannlige sexpartnere for hver runde i menstruasjonssyklusen.
Til belønning har vi fått større baller enn både gorillaer og orangutanger.

(Tidligere trykket i Alfa)