Viktoriansk vitenskap. Konflikt og "egoistiske" gener er sentrale begreper i dagens evolusjonsbiologi. Goetheaneren Marcus Lindholm (22. april) ser dette som et resultat av 1800-tallets ideologi. Heldigvis finnes det i følge ham et "kvinnedominert motstrømsmønster", som står i kontrast til reduksjonisme og viktoriansk "konkurransefokus", eksemplifisert ved Richard Dawkins.
Kvinnelige biologer. Lindholms påstand er faktisk helt feil. Alle kronikkens eksempler på moderne kvinnelige biologer jobber med nøyaktig samme teoretiske utgangspunkt som Dawkins. Eva Jablonkas kontroversielle ideer om lamarckansk evolusjon bygger solid på moderne, reduksjonistisk evolusjonsteori .
Mary Jane West-Eberhard er kjent for sine studier av nettopp konkurranse som evolusjonær drivkraft. I en email svarer hun meg at "I have written extensively on how cooperation grows from -- is a product of -- fierce competition among individuals."
Sarah B. Hrdys evolusjonspsykologiske studier av samarbeid tar utgangspunkt i "egoistiske gener", akkurat som Dawkins’ arbeider. Forøvrig er Hrdy kanskje best kjent for sine arbeider med å forklare ungedrap hos langur-aper som en evolusjonært vellykket strategi, og noe stort nærmere "Viktoriatidens konkurransefokus" er det vel knapt mulig å komme.
Fundamental misforståelse. Lindholms påstand om at disse betydningsfulle forskerne bidrar med et "korrektiv til den ensidige betoningen av kamp, rivalisering og konkurranse" er en grov misrepresentasjon. Dette vitner om en fundamental misforståelse av evolusjonære mekanismer, men også om en suspekt underliggende idé - man kunne kalt den viktoriansk - om en iboende kvinnelig tendens til "myk" logikk.
Darwins kulturelle bagasje bidro helt sikkert til hans tanker om evolusjon, slik Einsteins arbeid på patentkontor var med på å forme hans tenkning om romtid og lys. Hverken den ene eller den andre bakgrunnen har noen verdens ting å si for teorienes gyldighet, som i begge tilfellene har blitt etterprøvd talløse ganger.
Håvard Hegdal
Arkeolog, Oslo
